Det var kun en nypehekk som skilte blokka fra vårt Wembley: Jordet. Det var en av de få grønne tumleplassene som ikke blei tatt som tomter, da hele Norge flytta til Åssia på 60- tallet. Ikke verna av fornuft, men fordi høyspenten ruva over deler av vår arena.

Her – ute på Jordet – spelte vi fotball: parti fra etter middag helt til mørket eller mødrene tok oss (inn). Nesten hver kveld. Drilleparti – lag valgt av Gutta – i to. Med to mål, markert med klær eller stein. Rundt 60 ganger 40 meters bane. Retning sør (mot ælva) – retning nord (mot skauen) Underlaget: humpete grass – sådd av naturen sjøl. Jordet var omkransa av blokker, rekkehus og noen få eneboliger. Seinere kom Kjærka mot vest. Tok litt av cornerflagget. Gikk greit det. Så ble navnet Kjærkejordet. Rart de bygde Kjærka rett i høyspenten? Hadde vel kontroll over de høyere sfærer og tålte strømmen. Det beste med Kjærka – for oss – var byggeperioden. Uten sikring av noe slag var dette et eldorado. Spiker, verktøy, stillas, mørke rom og ganger blei – innimellom slaga – en skrekkinngytende tumleplass.

Lenger vest lå Soltun – Åndsvakehjem. «Åndsvak er et skandalenavn» sa fattern. «Er det noe de gutta og jentene ikke mangler så er det «ånd». De har humør og pågangsmot. Det er ånd det. Akkurat som du. Det er rett før jeg søker deg til Soltun – du hadde gått rett inn i gjengen», kom det fra fattern med et lurt flir. For oss var Soltun og barna der en naturlig del av Åssia. Vi eller dem trengte ikke integreringstiltak. Kjell Øyvind eller Kari var en like naturlig del av Åssia som jeg og Bruttern.

Navnet var som sagt Jordet. I utgangspunktet ikke en hedersbetegnelse for ei grasmatte. Men for oss var det det. Ett annet sted i landet er Jordet navnet på en skikkelig fotballbane og følgelig gir den samme gode trygge følelsen som Jordet ga oss: Nordre Trysil. Den blå – hvite drakta har vinni der også. Vi gutta som spelte der kom fra området rundt: Vårveien, Tunveien, Dr.Narveruds vei, Nedre Betsy `n og Valbrottveien. Alle visste at Jordet var VÅRT. Gutta fra øvre Betzy `n prøvde seg, men blei strengt anvist til den trange tarmen mot samme vei. Her var vi knallharde, mye fordi Betzy – gjengens førerhund var en som flagga Drafn som verdens navle! Da banner` u i Kjærka.

Hvem var med på drillepartiene – kveld ut og kveld inn? Jeg husker ikke alle – nå. Det jeg husker er at det var stor bredde i typer, alder og ferdigheter. Mangelfold av typer – sier vi nå. Mange personligheter – sier jeg. Arne D var best. Det holdt til «Fus-i-alt». Det blei`n seinere også. Espen A var go og stor i kjeften. Ingen bombe at han blei Ballklubbgutt og en strålende bilselger. Tom F var fredsmekler da det smalt, blei selvsagt seinere en fantastisk lærer. Bjørn H løp mest. Han bodde nederst i jernbaneborettslaget. Han hadde den beste ballen. Den kom alltid ut fra verandan – før han. «Er dere klare guttær» var signalet for samling på midten. Bjørn H var litt som fattern. Han så oss minste – mest. Han så jeg opp til.

Steinar B var straffesparkspesialisten. Han satte den sikkert inn da Åssias juniorlag møtte Charlton på The Valley, han satte de alltid inn på Jordet. Når han var der. For han sleit med bestemora. Hu masa på `n – hele tida. Måtte på Samvirkelaget, måtte til Burud, måtte til Frøken Larsen, måtte på Haugern, måtte bare. De dialogene – mellom Steinar og bestemora var særs høylytte med et kraftig språkbruk – fra begge sider. Dette utløste videre kjefting fra balkongene i blokka og påfølgende klage og krav om fotballforbud på Jordet. Fru Raabe sto alltid bak klagen. «Rart» sa fatter`n. «Hu satt jo hjemme under krigen, mens mannen var i Konsentrasjonsleir i Saksenhausen. Hu må da se at dette er småting». Klagene blei aldri tatt til følge. For Strange var eneveldig borettslagformann. Og Vidar S – sønnen – var fotballspiller og fast inventar på Jordet.

Flere personligheter? Tar med en til. Sverre. Veit ikke om det var poliomyelitt eller CP. Han var i alle fall dårlig til beins. Og det blei ikke bedre med åra. Før han fikk tre- hjuls sykkelen så vi bare støvskyen fra Valbrottveien, da ha var på vei ned til Jordet. Sverre sto i mål. Med fantastisk reaksjonsevne og lavt tyngdepunkt – var han vanskelig å overliste. Han er også den eneste keeper jeg kjenner som klare å røke Petterøe, mens han var i aksjon. Og han mista verken grepet om ballen eller sneipen. Sverre hadde fast jobb på Nasjonal. Røddemann. Hadde ikke vært ansatt i dag.

Som minstemann blei jeg valgt sist. I begynnelsen. De fleste var både bedre, større og sterkere enn meg. Men jeg var rask og utholdende. Merka jeg fikk skryt da jeg var raskest hjem etter balltap. Var nok en lei liten jævel å drille, for jeg ga meg ikke. Etter hvert blei jeg valgt tidligere og tidligere. Vakke sånn at jeg fikk høylytte ovasjoner. Nei, en tommel opp – der, et blunk – der, et smil – der, et klapp på skuldra – der. Og ikke minst: gutta begynte å sentre til meg. Og jeg løp enda mer – og blei enda mer en lei liten jævel. Og utvida repertoaret: prøvde også å være først i angrep. Hadde jeg flaks – og det hadde jeg – satt jeg inn noen returer eller snappa opp noen tilbakespill. Jeg var dønn sliten innimellom – men skjulte det godt.

Sånn var min tilnærming til spillet og til åssen jeg blei – og kanskje er – gjennom fotballen på Jordet – med gutta som var eldre enn meg. Uten trener og voksne. Jeg blei kjapp og utholdende. Jeg skjønte at et godt forsvar var minst like viktig for å få til mange gode angrep. Jeg lærte hvor viktig det var å bli sett og få skryt. Derfor hadde jeg ikke tid til å hvile.

Jeg er fortsatt kjapp og utholdende – i huet. Og jeg har fortsatt vondt for å hvile. Grunnlaget blei lagt da en liten jævel følte seg som en HELT på Jordet.

Øyvind Larsen