Dagfin Petersen forteller til Gro Hoddevik om Øvre Disen Idrettslag (Hentet fra Groruddalen Historielags årbok for 2001)

Etableringen Idrettslaget ble startet i oktober 1932. Det var ungdommen på Øvre Disen som tok initiativet til dannelsen. Arbeidløsheten på den tida var nok en del av drivkraften. Dagfin Petersen og en 12-15 andre gutter spilte fotball på Sletta på Øvre Disen. Etter trening snakket de ofte om å starte et idrettslag, men ingen av dem følte seg "voksne" nok til oppgaven. Dagfin fant på at de skulle kontakte medlemmer i vellet. De gikk til Arthur L.W. Bye og spurte om han kunne ta formannsjobben. De fikk da forståelse for at startgrunnlaget for et idrettslag måtte være minimum 30 personer. Det mente de at de skulle greie å rekruttere. De fikk med seg folk fra både Økern og Lunden, samt noen jenter, og minimumsgrunnlaget var på plass. Idrettslaget skulle drive med fotball, friidrett og ski. I det første styret i 1932 var det medlemmer fra vellet som fikk de viktigste oppdragene. Formann ble Arthur L.W. Bye, sekretær Omar Olsen og kasserer Nils Andersen. Dette styret holdt imidlertid ikke lenge. Bye hadde i opposisjon mot vellet før 1932 startet en alternativ forening, Nybyggerforeningen. Det skulle vise seg at disse stridighetene ble overført til idrettslaget. Aker idrettskrets måtte inn å megle og Bye måtte trekke seg som formann. Ny formann i 1933 ble Parley Hansen, den eldste av ungguttene. Den første tiden Sletta var en naturlig slette, og i mange år hadde den vært et samlingssted for folk fra Rodeløkka/Grynerløkka-området. De dro hit på helgeutflukt. Det var vognmenn og andre som hadde fest med "litt på lomma" og overnattet i telt og annet. Dette gikk ofte livlig for seg. Denne sletta hadde altså ungguttene på øvre Disen tatt i bruk til fotball. For å få sletta bedre egnet til idrettsplass, begynte de på egenhånd å felle noen trær. Området var eid av Mathiesen på Linderud. Gamle statsråd Mathiesen gikk mye turer i distriktet og det viste seg at han hadde registrert hva som foregikk her, for da guttene i 1934 forhandlet med ham om leie av området, hadde han bemerket at det hadde falt noen trær. Han hadde imidlertid vært svært forståelsesfull og gått inn for at idrettslaget fikk leie Sletta for kr. 100,- pr. år! Dagfin Petersen ble formann i 1936. Det var da så dårlig økonomi i idrettslaget at han måtte be Mathiesen om utsettelse av betaling for leie av Sletta. Mathiesen "så gjennom fingrene" med dette også. Arbeidsledighet og dårlig økonomi blant medlemmene i idrettslaget førte til at det til og med var vanskelig for folk å betale kontingenten på kr. 3,- pr. år, noe som igjen ga utslag i idrettslagets økonomi. I 1934 begynte utbedring av Sletta til idrettsbane. Dansegulvet ble satt opp av idrettslagets medlemmer dette året. Det ble arrangert dansefester på lørdager og dette var god økonomi for laget. De leide musikere, ofte trekkspill og fiolin, og det var stor tilslutning, ca. 50 ungdommer fra nærområdet hadde glede av disse festene. Etter hvert ble det ikke så populært med utefester og denne virksomheten tok slutt. De festene som idrettslaget holdt innendørs ble arrangert på Østreheim eller Bjerke travbane. På årsmøtet i oktober 1936 var fremmøte så dårlig at de ikke var beslutningsdyktige. Møtet ble utsatt i tre uker og da møtte det kun 3 personer. De diskuterte da å oppløse idrettslaget, men formann Dagfin Petersen foreslo at de skulle forsøke å holde det gående ved at de betalte kontingent fra sin slunkne kasse til både forbund og krets. Dette ble gjort og av den grunn overlevde laget denne "kneika". Noe av årsaken til frafallet var antagelig at folk ikke hadde råd til å være med. I tillegg var det blitt noe lettere å få jobb etterhvert, og folk ble opptatt på andre hold. Det viste seg imidlertid at gutta begynte å komme tilbake i 1937. Da vokste laget fort og fikk etter hvert ca. 60-70 aktive medlemmer. På denne tiden hadde ungdommen selv overtatt hele styringen av laget. Støtten fra voksne velmedlemmer var ikke lenger nødvendig. Glansperioden I 1938 hadde Øvre Disen idrettslag et fotballag som det virkelig var noe å snakke om. Det var det første året de var med i Norgesmesterskapet. Det beste laget som har vært i hele lagets historie, mener Dagfin Petersen. Det var det samme laget som spilte fra 1938 til 1947. De fikk et avbrudd på fire år da det ble innført idrettsstreik høsten 1940 og resten av krigen, men det var de samme gutta som begynte igjen i 1945. Dagfin Petersen ble valgt til formann igjen i 1938 og fra da og frem til krigen, gikk idrettslaget meget godt. I denne tiden ble "Storhaugbakken" og "Dassbakken" brukt til hopprenn. Da krigen kom, tok tyskerne banen. Den ble en del av hele det inngjerdede området som tyskerne hadde i Tonsenhagen. På banen bygde de en brakke. Det var også en brakke like i nærheten av banen. Nå var det tyskerne som brukte banen til fotballspilling. Etter krigen kjøpte idrettslaget brakka som lå inne på banen med tanke på garderobe etc., men den ble besøkt av uteliggere og lignende slik at den ble ødelagt og måtte rives. Da krigen sluttet, ble tilslutningen til laget veldig stor. Idrettslaget hadde vært savnet i mange år. I 1945 arrangerte idrettslaget, som en av mange lag, en fredsmarsj. Den var på 10 km. og gikk fra Trondheimsveien ved 5 km. steinen i Refstad alle til Grorud ved 10 km. steinen der og tilbake. Dette ble en god inntektskilde for idrettslaget da tilslutningen til denne marsjen var stor. Etter krigen tok vellet initiativ til å reise en bauta til minne om Hansteen og Wickstrøm utenfor Østreheim på Stig. I 1946 ble idrettslaget spurt om de kunne påta seg arbeid i forbindelse med reisingen av monumentet. Det dreide seg om utgraving og planering. En del av idrettslagets medlemmer var villige. Det oppsto imidlertid en situasjon der de kom i stor tidsnød. To dager før avdukingen av monumentet, som ble hugget hos en steinhugger på Grorud, var ikke bauten kommet til Skytterlaget enda. Først dagen før avdukningen kom bautaen. De unge idrettslagsmedlemmene valgte da å skofte jobben og på den tiden var det det samme som trekk i lønn. De jobbet fra tidlig morgen til seint på kvelden og greide å bli ferdige i tide, med et skrik! Kong Håkon hadde tilsagt sin tilstedeværelse ved denne avdukningen. Han måtte imidlertid melde avbud slik at det ble kronprins Olav som representerte kongehuset. Dette var med andre ord en stor begivenhet. Det var tilstelning på Østreheim der Arne Paaske Aasen talte, og det var operasang og servering. Idrettslaget hadde på denne tiden en meget god periode og da utbygnigen av Årvollområdet startet ca. 1950 tok de kontakt med styrene i borettslagene og medlemsmassen økte etterhvert som folk flyttet inn. Laget fikk en masse nye ungdommer på denne tiden og laget gjorde det svært godt spesielt i ski og friidrett. Sportslige begivenheter På mange måter kan vel året 1951 regnes som et topp-år for Øvre Disen idrettslag. Dette året ble de bedt om å arrangere Norgesmesterskapet i landeveisløp. Det var et halv-maraton løp på 25 km. Det var en stor ære for et lite idrettslag å få dette oppdraget, men det innbar også mye arbeid. På et tidligere tidspunkt hadde laget fått anerkjennelse av både krets og forbund som hadde betegnet dem som " den mest arrangerende forening". Noe av grunnen til at de fikk oppdraget kan også være at det ikke var lett å få andre lag til å påta seg arrangementet. Øvre Disen tok det som et æresoppdrag og fikk mye presse i den anledning. Idrettslig var ikke dette landeveisløpet så stort, da det var få deltakere og ingen fra Øvre Disen. Det vanskelige var at det ble stilt klare betingelser for hvordan det skulle avholdes. Man forlangte f.eks. at løypa ikke skulle overstige en viss høydeprofil. Det ble et kjempearbeid å måle ut løypa slik at det skulle stemme både med lengde og ikke minst med hensyn til høydevariasjonen. Løypa ble som følger: Start på Stig - opp Trondheimsveien til Gjelleråsen og ned til ca. Mortens kro med retur samme vei. På denne tiden hadde idrettslaget ca. 50 voksne medlemmer. Ikke alle var like aktive, med så det ble mye på de som "sto på". De tigget premier. I 1. premie fikk de et radiokabinett fra Standard (STK). Det var en så verdifull premie at den oversteg amatørreglene, der verdien på premiene ikke måtte overtige kr. 400. De måtte derfor søke forbundet om spesialtillatelse. Premieutdelingen foregikk ved Stig kafe. Det samme året, 1951, fikk også laget fire fra skigruppa med i Norgesmesterskapet. Det var kretsen som bestemte uttakningen. De fikk med en i langrenn, en juniorhopper og to seniorhoppere.Norgesmesterskapet i disse grenene ble holdt på forskjellige steder i landet. Langrennet, 50. km., ble holdt på Tretten i Gudbrandsdalen. Juniorhopperen skulle til Kristiansand og seniorhopperne til Narvik. Dette ble et problem for laget, da de måtte bekoste både reise og opphold. Resultatet ble at de kun hadde råd til å sende tre deltakere. Det ble bare juniorhopperen som kom hjem med premie. Dette ga også god PR for et lite lag. Innen skisport drev Øvre Disen idrettslag med idrettsgrenene langrenn og hopp og de arrangerte årlig skirenn i Årvollia. Dagfin var formann helt til 1958. Han ble valgt inn igjen som formann i 1962. I mellomtiden var laget omdøpt til Årvoll idrettslag.